Kart og kompass?

Det sies at man ikke blir sur av å gå på tur. Det stemmer nok. I hvert fall hvis man er turglad, som jeg. Men hvor skal man gå? Skal man ta med seg kart og kompass og gå i nytt og spennende terreng, eller skal man gå der man kjenner veien og vet at man kommer trygt fram? Begge deler kan vel være bra på sitt vis. Men hva om det trygge og kjente ikke er trygt og kjent lenger? Jeg liker å gå tur rundt i borettslaget. Borettslaget er ganske stort, så da kan jeg gå omtrent så langt jeg bare gidder, men likevel være nærme hjemme. Borettslaget består av masse veier som henger sammen, som en åpen labyrint. Man kommer alltid fram. Sånn var det i hvert fall før styret bestemte å lage underjordiske søppelcontainere. Nå graves det flere steder samtidig. Hvem som bestemte at alle hullene skulle graves opp samtidig, vet jeg ikke. Men vedkommende må enten hatt dårlig sans for humor eller trodd at alle er like glad i labyrinter som han selv. For nå er ikke borettslaget en åpen labyrint lenger, nei nå er flere veier stengt. Jeg har ikke noe kart med oversikt over hvilke veier som er stengt og det hjelper neppe med kompass heller, så nå må jeg bare gå og ta sjansen for at jeg kommer fram, et eller annet sted. Ja, ja. Dagens tur er unnagjort, og jeg kom meg hjem. Helt uten kart og kompass.