søndag 25. september 2022

Et vanlig liv


 Jeg gikk nettopp en tur i nabolaget. Jeg har min faste rute jeg går når været og dagsformen tillater det. I dag er en sånn dag. Jeg møtte en nabo som spurte hvordan det gikk med meg. Hun vet at jeg har nyresvikt og venter på transplantasjon. Jeg svarte at det går bra og at jeg lever et vanlig liv. Det sies at alle er like, i hvert fall inni. Det er vi ikke. Vi er forskjellige, også på innsiden. Vi har blant annet forskjellige blodtyper. Mange er friske og raske. Det er de vi kaller normale. Men også de normale er forskjellige. Noen er kreative og tenker mye på livets underfundigheter, andre tar ting som de er uten å tenke over det. Mange føler for å male, eller lage en sang. Jeg føler for å skrive. Jeg er altså nyresyk, men lever et vanlig liv. Det er ikke helt sant. Vanlige menneskers liv består av jobb, kor og yoga. Når de ikke holder på med det tar de seg av barna sine. Jeg gjør ingen av delene. Av og til tenker jeg at det er godt å komme på jobb. Det er hvis det er lenge siden jeg har vært hos fysioterapeut. Når folk spør om hva jeg jobber med, er svaret at jeg jobber med å ta vare på meg selv. Det betyr at jobben min er å være pasient på sykehuset, hos fastlegen og  fysioterapeuten. Uten sånne som meg ville ikke helsearbeiderne hatt jobb. Leiligheten min ser ut som en liten sykestue. Jeg har bandasjer, blodtrykksmåler og blodsukkermåling. Jobben min er å bruke disse, så jeg kan ta vare på meg selv. Men jeg føler altså at jeg lever et vanlig liv. Jeg drikker kaffe om morgenen, ser på gode og dårlige tv-programmer, handler mat på butikken og leser bøker. Jeg har også et godt sosialt liv og jeg setter pris på kultur i mange former. Jeg treffer venner og spiser god mat. Det er mitt vanlige liv.