Å finne balansen og stå støtt

Nå er det lenge siden jeg har skrevet her. Det er ikke fordi det ikke har skjedd ting, men fordi det har skjedd så mye at ordene ikke har strukket til. Hunstad kirke åpnet høsten 2013 og jeg er aktiv i menigheten. Jeg prøver å være med på det meste jeg har tid og overskudd til. Jeg er glad I kirken og det er godt å ha et sted å føle tilhørighet til. Tiden som har vært siden september 2013 har inneholdt alt som livet har å by på. Livet går opp og ned. November 2013 begynte en reise I livet mitt. En reise som hadde alt. Det var gode og dårlige nyheter om hverandre i ett sett. Jeg ble operert i øynene mine og var lykkelig over å ha fått skarpsynet tilbake. Men det kom til stadighet dårlige nyheter. Det kom nye ting hele tiden. Jeg rakk knapt å kjenne smaken av lykke før noe nytt dukket opp. Jeg ble tante og solen skinte. Påsken kom og endelig var det litt ro og få. Men roen varte ikke lenge. En ny beskjed kom. Min bror, Andreas, var død. Da brast det for meg. Da hadde det vært så mye at jeg gikk konstant i høyberedskap og ventet på dårlige nyheter. I forhold til andre hendelser hadde jeg hele tiden et håp om at det skulle gå bra, og det gjorde det. Men døden er så endelig. Jeg gikk gjennom alle klassiske sorgfaser. Jeg fikk angst og gikk inn i et skall hvor jeg ikke ville ha noe med noen å gjøre. Jeg analyserte meg selv og livet mitt på alle måter. Hvem er jeg? Hvem er jeg glad i, og hvem er glad i meg? Da høsten 2014 kom krøp jeg litt etter litt ut av skallet mitt. Jeg våget å bli kjent med nye mennesker, gå nye stier og jeg våget å smile. Jeg har lært meg til å bli takknemlig. Takknemlig for familien min, vennene mine, bekjente og mennesker rundt meg. Jeg er takknemlig for naturen, kulturen og hjelpeapparatet. Operasjon av øynene mine i 2013/2014 gikk bra, men det har tatt tid å få kontroll på etterstær og betennelser. Snart får jeg nye briller og jeg går en spennende tid i møte. Jeg jobber fortsatt med å finne balansen i livet, men jeg står stadig større på beina.