"Svaksynt? Nei, jeg bare ser dårlig."

Svaksynt. Smak på det ordet. Ekkelt, ikke sant? Blind. Smak på det ordet. Ekkelt blir bare forbokstaven. En ting er å erkjenne det for seg selv, men hvordan forteller man det til andre? Hvordab skal jeg fortelle at jeg mister synet? Hvordan fortelle at det jeg ser, ser jeg ganske godt, men at problemet er det jeg ikke ser?
I november anbefalte øyelegen meg å melde meg inn i Blindeforbundet. Mildt sagt så ble jeg sjokkert. Jeg har visst store deler av livet mitt at jeg har Retinis Pigmentosa, såkalt kikkertsyn, men bortsett fra manglende mørkesyn jeg har jeg ikke følt at det hemmer meg før de siste årene. I alle år har jeg distansert meg fra det. Jeg har prøvd å ikke tenke på det og har ikke snakket så mye til folk om det. Noen vet litt og noen vet ingenting. Jeg husker ikke engang hvem jeg har fortalt om øyensykdommen til. For snart en måned siden var jeg på et møte i Blindeforbundet. Selv om jeg ble sjokkert da legen mente jeg burde melde meg inn angrer jeg ikke et sekund nå. For det første var de utrolig hyggelige, for det andre så var det godt å møte likesinnede og ikke minst de er gode å ha i forhold til praktiske ting, navigering i systemet, hjelpemidler og kurs. Så, herved er jeg ute av skapet og skammer meg ikke over å ikke se det de fleste tar som en selvfølge.

Mars

Her var det ikke skrevet på en stund, gitt. Hva har skjedd siden sist? Jeg har hatt bryllupsdag, gått turer, sett x-antall filmer, vært på møte med Blindeforbundet og har så smått begynt å tenke på sommeren.
Hva har jeg lært siden sist?
- At livet ikke blir slutt selv om man mister synet.
- At det ikke trenger å være sommer for at det er fint på stranda.
- At hvitløk er bra for blodtrykk og kolesterol.