En stokk i vesken

Sommeren har vært fin og jeg sitter igjen med mange gode minner. For mange er høsten en tid for nye ting. Mange tenker at nytt er spennende. Nytt er interessant. Jeg liker best det kjente. I år er det 20 år siden jeg flyttet til Bodø. Noen av de næreste vennene mine har jeg hatt omtrent like lenge. Nå har jeg nettopp kommet hjem etter å ha vært på et nytt sted. Nytt er i seg selv skummelt, men jeg hadde familien med og jeg hadde lest meg opp om stedet på forhånd. Stedet het Kiel-ferga. Som de forteller på reklamen hadde de alt og litt til. Båten var stor og det var mye folk. "Alle" vet at jeg er synshemmet og kombinasjonen nytt sted og mye folk er ofte vanskelig. Men jeg fikk god hjelp til å finne fram. Men å være på reise handler om mer enn bare å finne fram. For snart ni år siden meldte jeg meg inn I Norges Blindeforbund og jeg fikk hvit stokk av hjelpemiddelsentralen. Jeg har to forskjellige. Den ene er en markørstokk som er ganske liten og er til for å vise omgivelsene at jeg er synshemmet. Den andre er en større mobilitetsstokk og jeg kan kjenne meg fram med den. Da jeg fikk stokk var det kjempeskummelt å bruke den. Tenk om noen så meg? Stokken har i stor grad ligget i vesken. Mange ganger har jeg snublet, kræsjet eller havnet i rare situasjoner og tenkt at jeg burde nok ha brukt stokken nå. I hvert fall markørstokk så folk skjønner at jeg ikke ser det jeg kræsjet i. Etterhvert har jeg laget meg "trygge" soner hvor jeg kan bruke stokk uten å treffe kjentfolk. Da jeg hadde grå stær tillot jeg meg i litt større grad å bruke stokken. Da hadde jeg jo ikke skarpsynet engang. De siste årene har jeg prøvd ut flere arenaer å bruke stokken. Jeg har hatt stokken i bruk når jeg har vært på konsert med venner i mørke lokaler. Fortsatt har jeg opplevd mange ganger at jeg tenker at nå hadde det nok vært lettere for meg om jeg hadde brukt stokken. I mørket bruker jeg ofte beina til å orientere meg. Det tar energi og jeg ser sikkert ganske rar ut. Som regel bruker jeg bare markørstokken og bare når jeg er alene. I kjente omgivelser er det lett å tenke at jeg ikke trenger stokk for jeg finner jo frem. Det gjør jeg, men jeg ser likevel ikke hva som skjer rundt meg. Mange elbiler er tilnærmet lydløse. Det er minicrosser også. Da kan jeg ikke vite at de kommer mot meg.I sommer ble jeg nesten påkjørt av en minicrosser da jeg gikk i Bodø sentrum. Jeg så ikke minicrosseren før den var rett foran meg, noen centimeter fra føttene mine. Mannen i minicrosseren kunne ikke vite at jeg ikke så han. Hadde jeg brukt stokken så hadde han visst det og muligens ventet med å kjøre. Å bruke hvit stokk har vært en sperre for meg og er det for mange synshemmede. Noen ville heller ha blitt hardt skadd i et fall enn å bruke hvit stokk for å unngå å falle. Jeg har utvidet grensene for hvor og når det er greit å bruke stokk. Det har stort sett gått veldig bra. Før var det skummelt å bruke stokk. Nå føler jeg meg mye tryggere med. Stokken gir meg også bedre gange og kroppsholdning. Jeg føler meg fri når jeg bruker stokken. Mange synes sikkert det er rart at jeg kan lese, men bruker hvit stokk når jeg går. Det er ganske enkelt fordi jeg har skarpsynet og kan lese ved riktige lysforhold. Jeg ser fortsatt ikke om noen rekker meg en bit sjokolade eller kjenner igjen folk i mørket.