Den siste uka har vært rar. Jeg har ikke vært personlig involvert av det som skjedde på fredag, men jeg blir likevel helt satt ut følesesmessig. Jeg har tenkt på de som var på jobb, de som har mistet mange venner, alle som ble drept, alle som var der og fryktet for sitt eget liv. Jeg blir helt nedtrykt av å høre historiene, om måten han har gjort alt sammen på, om spesialammunisjonen han har brukt. Jeg bestemte meg for å skru av tven, men jeg ville se hvordan det gikk på fengslingsmøtet og så ble jeg sittende å se på bildene fra Oslo. Alle ødeleggelsene, rosene og ikke minst alle menneskene. At det dukket opp så mange mennesker får å gå i rosetog at de ikke kunne gå i tog gjorde at jeg igjen satt med tårer i øynene. Jeg ble så rørt at jeg ble helt satt ut. Jeg var i rosetog og minnemarkering her i Bodø på onsdag. Da var det også så mange folk at det nesten var umulig å gå. Det var så rørende vakkert. Det var folk fra alle samfunnslag, kristne og muslimer, unge og eldre, funksjonsfriske og handicappede, musikere, soldater, fotballspillere, mørke, lyse, høye, lave, tykke og tynne. Det var et stort folkehav, likevel var det en fred og en ro over det hele. Flere lokale musikere hadde stilt opp til sang som og det hele var så nyedelig at det var til å få frysninger av.
Det har vært så mange inntrykk at jeg har følt meg helt desillusjonert. Det var to fra Bodø som ble drept, men jeg kjente de ikke. Fetteren til fetteren min ble drept. Jeg synes det er så fælt med alle de som er invovert enten de ble drept, skutt etter eller er pårørende. Det er helt fantastiskt å se på engasjementet i hele landet rundt dette, samtidig så begynner jeg bare å gråte av å tenke på alle de redde menneskene, alle som har savnet, de som ligger på sykehus med så store skader at legene aldri har sett maken. Jeg håper folk fortsetter å ta vare på hverandre, men at vi aldri får oppleve noe som ligner det som skjedde 22.juli igjen.
